De stulene som har vært i drift i Haukvik og Liagrenda krets i vår tid, var to stykker, Svanstul og Horten. Stulen til Landsverk heter Horten og ligger i Øvre Luksefjell. Dette området hørte på 18oo tallet til Sauherad. I dag hører det til Skien og har gnr/bnr 23/1. Det vises ellers til bok utgitt i 2013 av Sauherad Historielag «Til stuls på Sauheradfjella» forfattet av Thorbjørn Wahlstrøm og Helge Markussen.
| KJELDER: Peder Arne Kåsin’s skrift «Vår egen tids historie» laget for Kulturminneprosjektet 2010 GNR/BNR: 3/1 (Sauherad) , 23/1 (Skien) POSISJON UTM32: Øst:522770 Nord:6581400 SISTE ENDRING: 19.nov.2018 Kulturminnet er innlagt på Riksantikvarens nettside www.kulturminnesok.no |
Ragnhild Landsverk (f.1939) forteller:
Jeg kan huske far fortalte at Løvenskiold kjøpte skogen som hørte til gården for ei halv bøtte med sild. Det var dårlige tider og mangel på mat. Jeg synes det var liten betaling, men far sa alltid at det ikke var så ille, fordi skogen lå slik til at en ikke hadde mulighet til å drive den. Det var anslagvis 2 mil å gå i fra gården, terrenget var ulendt, og det var ingen vei. Stulsretten hadde de beholdt, og de hadde fått til gode avtaler. Disse må Løvenskiold overholde den dag i dag. Så vidt jeg kjenner til vet ingen sikkert når stulslivet i Sauherad begynte. Men sikkert er det at stulene har vært i bruk i mange hundre år. Historier om stulslivet har fulgt meg så lenge jeg kan huske. Far satte oss inn i dette- også i en historisk sammenheng og gav oss en tilhørighet jeg alltid har vært takknemlig for.
Bildet viser stulen på Horten juni 2010 med Dølatjønn. I gamle dager var det også stule i lia til høgre. Foto : Peder Arne Kaasin
Husa på Horten
Bestefar og bestemor eide både Landsverk og Dalekåsa. Begge gårdene hadde stulsrett. De hadde stulsbu, fjøs og eise sammen.
Den gamle bua hadde jordgulv og enkel innredning. Det var to senger høgt oppe på veggen. En kløvd tømmerstokk, som en kalte for skårra, var festa på veggen foran senga. Den var nødvendig for å komme opp i sengene. På skårra var det også sitteplasser til mange. I det ene hjørnet var det skive med benker rundt. Litt lys kom inn gjennom et lite vindu på veggen. Det var ganske mørkt inne, så en hadde døra åpen så ofte som mulig. Kokeringen sto i dette rommet. All ost og prim blei laga i denne bua. Innenfor dette rommet lå melkebua. Der var det hyller på alle veggene slik at ost og annen mat kunne lagres. Melkebua lå mot nord for at det skulle være så kjølig som det gikk an. Taket var dekt med flis, som blei høvla (pløygd)opp med hest, av rettvoksne grantre. Flistak var et solid tak, men utsatt for brann når en fyrte på kokeringen.
Denne bua brant opp i 1944. Ny bu blei satt opp i 1945 av Anund, Hans, Rollef og Håkon Landsverk. Etter de gamle avtalene med Løvenskiold hadde en rett på tømmer til ny bu, men det var tungt arbeid å få satt den opp. Det var ikke vei, og alt arbeid blei gjort med håndkraft. Det var ikke motorsag og drill den gangen. På den nye bua blei det da lagt bølgeblekk. Platene blei frakta opp fra Grønnsjø. Der var det en slags skogsvei så en kunne ta hesten i bruk. Det var likevel ikke lett, og jeg kan huske så glad far var da de hadde fått platene fram. I den nye bua blei det satt inn ovn.
Jeg fikk være med å se den nye bua i 1945. Det var en stor opplevelse. Ingrid, søstera mi, (f.1917) hadde tatt meg med på toget til Skien, og så videre med bussen opp til Grønnsjø. Derifra måtte vi gå 6-7 km. Søstera mi fortalte hele tida, mens vi gikk så veien gikk fort for den 5 år gamle jenta. Jeg fikk vite om molteplasser, farlige myrer der folk og dyr hadde satt seg fast, fiskevatn og fjell. I Belatjønn var det store og lure fisker som bare de flinkeste fiskerne greide å ta. Ved Belatjønn stupte Sveafjellet bratt ned. Fjellet med sagnet om Sveaborken. Hesten som bodde inne i fjellet og viste seg bare om natta. En gang som han var ute, kom han seg ikke inn igjen før sola spratt. Vi kan se han der den dag i dag. Iallefall dersom en bruker barnas fantasi for å tolke det hvite feltet. I Dølatjønn, som også lå like i nærheten, fikk vi mange flotte fisker og da kjøttet var rødt og fint, ga dette oss en god variasjon i kosten på stulen. Det viktigste for meg med vatnet den første gangen som jeg fikk være med, var at søstera mi sa:” nå kan vi snart se stulen”. Jeg sprang bortover den bratte fjellskrenten. Der fikk jeg se stulen og bua som jeg hadde hørt så mye om. Undrende kom jeg inn i bua. Den gode lukta av treet husker jeg godt, men også ”drakoa” som jeg fikk på fingrene. Den seiv ut av sprekkene i det nye tømmeret. I åra som fulgte skulle dette bli mitt slott på jorda.
Ny kokeplass, ”eise”, blei satt opp utafor bua. Den var enkel. Ingen vegger, men tak av blekkplater. Det var plass til to kokeringer og dermed to store gryter som en kunne koke ost og prim i.
Det nye fjøset blei bygd før min tid. Det hadde flistak. Plogen (høvelen) som blei brukt til det arbeidet lå under huset. Det var spennende å høre far fortelle om den prosessen det var å lage flis. Det gamle fjøset råtna ned. Jeg var lei meg den våren jeg kom på fjellet og taket hadde falt ned. For meg hadde dette vært et eventyrslott for lek av forskjellig slag.
Det var flere enn Landsverk og Dalekåsa som hadde stulsrett på Horten. Alle hadde hus. Noen står fremdeles, mens andre har råtna ned. Det har også blitt bygd nye.
Flyttedagen
Første tirsdag etter St Hans var flyttedag til Horten. Etter avtalene med Løvenskjold måtte alle dammene være sluppet, slik at dyra kunne ferdes trygt over bekker og åer.Hjemme kom bakstekerringa til gards i juni, og lefsene blei bakt. Det var litt tykt flatbrød som blei bretta sammen så de kunne fraktes i kløva. Ofte hadde vi ikke vanlig brød der oppe, fordi vi manglet komfyr som vi kunne steke i.
I god tid før vi skulle på fjellet såg far over alt som skulle være med. Kløvredskapen måtte være i stand til den lange ferda. Bjellene som far smidde sjøl blei sett over, og hestene blei skodd godt. Far var nøye med at hesten ikke fikk kløv som veide mere enn 70 kg. Da kunne hesten få sælabrot, som han sa. Han så det som stor skam dersom dette skulle skje, dyra måtte behandles varsomt. Det var lite vi kunne ha med oss, og vi tok bare med det aller nødvendigste av personlige ting. Gummistøvlene kunne vi ikke ta med, sjøl om det kunne være god bruk for dem. Det samme gjaldt regntøy. Det var for tungt til å legge på hesten. Først måtte en sørge for det som var nødvendig for stulsstellet. Separator måtte med, salt til kuene og mel til kalvedrikke. Soda til oppvask av separator og melkebøtter var viktig for godt renhold. Smøring til jurene til kuene hadde vi laga sjøl. Det var viktig å passe på at de ikke fikk såre spener av sol og skarp fjell-luft. Ett lite stykke heimelaga såpe til å vaske bua og våre egne klær blei det plass til. Luksusen var et stykke Sunligt såpe, til vårt eget reinhold.
Utenom flatbrød var det ikke mye mat som vi hadde med oss. Det var kaffe, sukker, mel og litt salt flesk. Poteter blei oftest for tungt å frakte den første gangen. Vi fikk melk av kuene, så grøt, smør, ost og prim kunne fort komme på bordet. Garn og strikkepinner var lett, så det tok vi med. Sjøl om det var travelt på stulen måtte tida nyttes. I tillegg var det godt å ta til i ledige stunder. Det fantes ikke radio og aviser, og parafinlampa var det lyset en hadde om kveldene. Det gikk ikke så godt å lese, men mange fortellinger fikk jeg høre disse sommerkveldene i skumringen. En stor rikdom for et barn å få med seg.
Flyttedagen blei kuene melka i 4-tida, og dyra var klare til å starte på den lange turen. Det gjaldt å legge bak seg den harde stigningen opp til fjellet før varmen av sola gjorde det enda mere slitsomt for både folk og dyr. Bjellene blei lagt på nakken til kuene, slik at en ikke skulle vekke bygda i utide. Mor var god til å lokke og gikk foran. Bjellekua tett bak. Kuene forsto at de skulle på fjellet og var tilfredse. Det var Telemarkskuer, og de var gode til å gå i fjellet. Vi brukte å ha med to kalver som var født på vårparten. De var små men greide det som regel bra. Veien gikk fra Dalsvatn forbi Rogholt og Landtjønnstulen, opp liene til fjellet. Ennå husker jeg den milde fjellvinden der oppe. Stien gikk videre innover fjellet. Vi ofra til ”presten og klokkeren”, to steinrøyser, som hadde blitt til gjennom tidene. Ved ”Velen” var det ”hjulspor etter huldra” i fjellgrunnen som vi gikk over. Her ble det sagt at det var huldra som hadde kjørt med sin hest for det var sprekker og spor ned i berget.. Det var tydelig at gudstru og gammel tru hadde levd side om side. Det var vel nødvendig å tenke i mange retninger på denne slitsomme veien. Ved Velen var vi halvveges. Der var det hvilepause. Kløva blei kasta, og folk og dyr fikk mat. Kuene ville fort fram til stulen. De kunne veien fra tidligere år, og gikk ofte videre på egen hånd.
En gang holdt det på å gå ille. Løvenskiold hadde skjøtta avtalene på sin egen måte. Dammene var ikke sluppet. Det gjorde at i Skreiåa var det mye vatn. Løvenskiold hadde satt opp et skilt som viste en omvei, men kuene hadde lagt på svøm i den strie åa. Far kasta seg opp på hesten og satte etter. Mor og jeg sprang rundt for å lokke kuene fram. Hesten blei redd fordi det var dypt vann og stri strøm, men far så dyra kjempe. Han var uredd og god hestekar, så han styrte hesten og jaga dyra over. Mor og jeg var livredde. Aller mest for far, men også for dyra. Det gjaldt å berge det vi kunne, så det var ikke rom for å vise vår egen redsel. Mor og jeg satte oss på kanten av åa. Vi lokka på dyra. Far kom seg over og fikk jaga de fleste av kuene over, men en av kalvene holdt på å gi opp. Jeg kjente gråten pressa på, men sjøl om jeg bare var 10-11 år, forsto jeg at vi måtte låne vår styrke til kalven. Mor og jeg lokka og lokka. Plutselig gjorde den et byks, og så fikk vi tak i et forbein og kunne dra den skjelvende dyrekroppen opp på land. Vi gnei og gnei kalven vår som vi hadde sett dødsangsten i øynene på. Vi var glade, men far var også sint. Han skulle ikke ha noe av slikt tull fra Løvenskiold, og skulle ta det opp. På vegen videre tok mor seg av meg. Hun synes dette var en for hard opplevelse for ei trøtt lita jente. For meg har det derimot gitt meg styrke med på min livsveg videre. Kanskje skyldes det mors omsorg etterpå, men aller viktigst var det at vi berga kalven. Jeg lærte at det nytter å kjempe og bruke vettet som det heter.
Veien bar videre over Svanstulflåtin mot Horten. I lia ned mot Hortevatnet var det merke etter ”Skytteren”. En kunne se spor etter mannen og haren på svaberget. En stein som ligna en sko lå også der. Hver gang vi fòr forbi lurte far på hvordan det gikk med skytteren som hadde gått av seg skoen. Vi var slitne når vi hadde kommet så langt, så det gjaldt å sette fantasien i sving. Nede i denne bakken var det også ei olle med kaldt og godt vatn. Der brukte det å ligge et kar der som alle kunne drikke av. Far ville ikke at vi skulle drikke på veien ellers. Han hadde en forestilling om at vi blei så arme av det. Underlig er det hvordan slik feilinformasjon kan leve i generasjoner. En oppkvikker var i allefall dette vatnet nå.
Fram til stulen gikk stien på østsiden av Hortevatnet. Den siste bekken vi gikk over hette Smørbekk. En kan tro den hadde blitt brukt til avkjøling av melkevarer. Her var det en fin steinbenk som en kunne sitte på, men det var det ikke tid til hvil nå. Vi kunne skimte fjøset. Det var godt etter en tur som hadde tatt 6-7 timer med bølingen. Ellers regna en 5 timer.
Det var alltid spennende å se hvordan bua såg ut etter vinteren. Noen ganger var den brutt opp, og det var spor etter at folk hadde vært der. Far brydde seg lite om det, så sant de ikke hadde ødelagt noe. Han regna med at noen hadde kommet ut i uvær og trang husly. En gang kan jeg huske det var trist å komme inn. Benken vi brukte til å sitte på foran bordet var vekk. Far trodde at den var hogd opp til ved. Tallerkner og kopper fant vi i bekken. Slik hadde de blitt kvitt oppvasken.
Far måtte ha seg en strekk på senga når han kom fram. Han kjørte en hest og leide den andre. Det var både vanskelig og slitsomt, men han kjente hver stein på veien så han greide det. Mor fyra opp i ovnen og fikk over kaffe og vann til å vaske av bordet med. Maten smakte godt, og jeg visste at det lå en hel sommer foran meg på fjellet.
Som regel hadde vi med oss en mann til å hjelpe med alt som skulle gjøres. Gammelt bar måtte ut av sengene så en kunne få inn nytt og friskt. Det drøste fælt med barnåler når det skulle skje. Mor og jeg starta med å vaske. Først tok vi melkebua. Der skulle melk og rømme oppbevares, smør, ost og prim lagres. Den måtte være gullende ren med en gang. Trau, stavkinner og ystebaljer blei boret ned i bekken. Der kunne de ligge til neste dag å gisne, som det hette. Når alt var vaska, blei separatoren satt inn.
Deretter blei bua vaska rundt. Nytt bar kom inn i sengene, og golvet blei skurt med sand. Det lukta godt og alt var trivelig. Jeg visste om et sted som jeg kunne finne jonsåkblom. Sammen med et par bregner blei det en fin liten bukett som jeg satte i det lille vinduet. Mor hadde hengt opp ei lita gardin med hvite blonder på. Det blei fint. Sengene blei reid opp, og bua var klar.
Far måtte i gang med veden som vi skulle bruke om sommeren. Det skulle mye ved til all ystinga. Det trengtes to mannfolk til den jobben. Alt måtte gjøres med håndkraft. Tidlig var jeg med og kløyvde ved på en liten hoggestabbe. Stolt var jeg når lageret vokste. Heldige var vi dersom skaufuten fra Løvenskiold kom den første dagen og merka de trærne vi skulle ta. Det var trivelige karer som kom og gjorde det. Best husker jeg Jon Grindlia. Han fortalte mange bjørnehistorier og eventyr.
Som alle forstår var flyttedagen lang og strevsom. En var glad når kuene var på plass i fjøset, melking og separering gjort. Vi kunne legge oss i sengene med nytt bar. Det lukta så godt. For meg var dette verdens beste plass.
Den første gangen jeg fikk være med på denne dagen var da jeg var 9 år. Jeg måtte greie å gå hele veien fordi kløvene var så tunge. Som 7-åring hadde jeg fart over fjellet med far, men det var senere på sommeren, så jeg kunne ri en stor del av veien.
Buferdsdagen
Vi blei på stulen til i slutten av august. De siste ukene var ofte var slitsomme med regn, og kuer som sprang etter sopp. Det hendte ofte at kuene ikke kom hjem til melkinga om kvelden. Da måtte vi ut å lete i regværet. Likevel var jeg trist inni meg når vi skulle dra.
Alt blei pakka sammen om kvelden før buferdsdagen. Kuene blei ikke melka før de kom hjem, så vi fòr avgårde i grålysninga. Det var lang vei til bygda. Ordentlig glad blei jeg ikke før jeg så husa hjemme, og de grønne og fine jordene. Nå kunne jeg plukke rødkløver og andre høstblomster. Floksen ved stueveggen lukta godt. Jeg fikk nybakt brød med fjellsmør og sukker på, og jeg gledet meg til skolen skulle begynne. Der kunne jeg treffe igjen venninnene mine som jeg kunne leke sammen med igjen.
Stulsjentene
Den som skulle være stulsjente på Horten måtte være både sterk, dyktig og modig. Stulen låg langt fra folk, det fantes ikke vei og telefon, og ansvaret for dyra var stort. Det var hardt arbeid fra morgen til kveld. Det var nok litt stulsromantikk på lørdagskveldene når det kom spreke gutter fra bygda og Gjerpen, men jeg tror den omtalte stulsromantikken gjaldt mere for de som kom på besøk.
Fra jeg var lita jente har jeg hørt om bestemor som var stulsjente. Hun var født i 1855.I dentida var det mye bjørn på fjellet. En gang kom kuene springende hjem. Hun greide så vidt å få dyra inn i fjøset før bjørnen kom og sto og skrapa på fjøsdøra. Denne kvelden gjorde de opp bål ute for å skremme han bort. Sammen med andre bjørnehistorier har denne fortellinga gitt meg stor respekt for bjørnen. Tantene mine, Anne født 1887, og Gunhild, født 1890 var også stulsjenter. Gunhild var der i alt 18 somrer. Til å begynne med var hun sammen med bestemor, men etter hvert tok hun ansvaret og hadde ungjenter med for å hjelpe til. Søstera mi, Ingrid, var stulsjente i 11 somrer. Siste sommeren var 1944. Ennå kan hun fortelle om alt hun opplevde disse somrene. På hennes tid kunne det være 60 dyr med stort og smått på Horten. Hun var sterk, modig og uredd på alle måter.
Jeg husker godt en morgen jeg våkna og fikk høre at Ingrid hadde vært hjemme fra fjellet. Det var sommeren 1944. Da var jeg 4-5 år. Jeg ville gjerne ha møtt henne, men mor og far sa bare at hun måtte fort opp igjen til kuene.
Om denne hendelsen kan Ingrid fortelle: ” Jeg kom ut i melkebua, det sneik seg folk langs husveggen. Jeg undres på hva slags folk det kunne være som kom til stulen på denne måten. Jeg gikk tilbake i bua, der sto 2 bevæpnede tyskere i døra og ropa:”UT!”
Jeg gikk ut og satte meg på den store steinen og ser nedover stulsvollen. Der kommer Nolle Brenne og Sigurd Ånås med hendene over hodet og to tyskere i ryggen. De hadde tatt opp fiskegarn. Om ei stund gikk jeg inn igjen for å se om de hadde rota i melkebua. Jeg fikk spørsmål om vi hadde gevær her. Jeg spilte ”dumpetter” og svarte: ” her er ikke bjørn, så vi trenger ikke børse. Så ville de kjøpe ost. Jeg svarte at jeg kunne ikke selge noe, all mat skulle til Forsyningsnemda i Sauherad. En tysker tok da en ost og ville betale. ”Nei” sa jeg, ”jeg har ikke solgt noe”.
Da ba han alle gi en krone hver og legge på bordet . Jeg lot som jeg ikke så det.
Nolle og Sigurd blei tatt med til Luksefjell.
Så fikk jeg høre at de ville komme igjen og kontrollere. Jeg tenkte da på at det kunne komme unggutter på fjellet. Klokka 21.30 drog jeg til Sauherad for å varsle. Da jeg kom til Svanstul var det mørkt. Men jeg fant veien. Da jeg kom til Landtjernstulen lyste det. Jeg var usikker på om det var tyskere der, og ville gå utenom veien. Jeg kom opp i en bråtehaug og bråka verre enn en elg, men det gikk godt.
Tyskerne kom tilbake den tredje dagen, men da gjorde de ikke noe”.
Jeg husker også da det kom beskjed fra fjellet om at bua hadde brent ned i 1944.
Far var glad at det ikke hadde skjedd noe med folk. Han var også stolt av Ingrid som hadde berga så mye av det som var i melkebua av stulsmat, trau, kinner og ystebaljer.
Dette var siste sommeren Ingrid var på fjellet. Hun skulle begynne på utdannelsen sin, så Anlaug – som også var min søster, overtok. Hun likte nok ikke stulslivet så godt og blei der bare i to somrer. Den ene sommeren husker jeg kuene blei borte i fjellet to netter. Far blei redd for dyra og fòr av gårde sammen med to andre karer for å lete. De fant de, og jurbetennelse fikk de visst heller ikke, så det gikk godt.
Første sommeren mor var på fjellet var i 1947. Jeg var med mor hele tida fram til 1952. Bror min Nils var med i korte perioder, men likte seg nok ikke så godt der oppe. Det var nok heller ikke lett for mor å greie alt arbeid med to små barn i tillegg. For meg var stulen verdens beste plass. Jeg savna ikke lekekamerater. Her levde jeg mitt frie liv. En verden med lek og arbeid. Jeg lærte meg å melke, separere, lage smør med stavkinne, koke prim og lage ost. Dette var noe som jeg syntes var utrolig moro. Aldri var dette en plikt som jeg ble pålagt. Kalvene fikk godt og varmt drikke når de kom fra skogen i regnværsdager og de andre dyra salt på en stor stein. Jeg følte meg betydningsfull. Stor stas var det når far kom om lørdagen. Som regel var det mye godt i kløva. Det var selvsagt kjærkommet for ei lita jente. Da fikk jeg også være med far å sette garn og fiske med oter. Tidlig visste jeg hvor de gode fiskeplassene var. Aldri glemmer jeg panna med stekt fjellørret som var klar til frokost når mor kom fra fjøset. Kuene var da sendt til skogs på beite. Sammen med fisken kunne vi spise godt nybakt brød som far hadde med fra bygda. Dersom han også hadde med jordbærsyltetøy var det fullkom-ment.
Jeg husker også mange skremmende hendelser. En historie jeg husker spesielt godt er denne: Mor og jeg satt foran ovnen i bua en kveld. Det var tåke og regnvær, men inne var det reint og fint så vi kosa oss. Plutselig fikk vi høre et rop: ”Anne”, som mor mi hette, ”kom og hjelp”. Vi fòr ut, og forsto at det hadde hendt noe. Ropa fortsatte og vi gikk etter lyden og kom opp til ei ur et godt stykke opp for setervollen. Der satt Inga, stulsjenta fra nabobua, og holdt ei ku som låg på ryggen i horna. Mor og jeg sprang fram og begynte å hjelpe til å dra, men vi greide det ikke. Vi så at kua holdt på å dø av mangel på nok luft. Mor slapp taket, fant en lang strangle og fikk kilt under ryggen på dyret. Inga drog i horna, og mor og jeg brukte all vår tyngde og all vår kraft i enden på stokken. Plutselig kom kua opp på beina. Den hadde fått et stygt sår, men vi fikk leid den ned til stulen. Der fikk vi dytta filler som var dyppa i tjære inn i såret og fikk i henne godt drikke. Kua fikk en kalv om noen dager, og kom til krefter igjen. Både kua og kalven gikk over fjellet og ned til bygda etter kort tid. Mange av de hendelsene vi hadde der oppe forma meg nok sikkert for livet.
Far måtte være hjemme på Landsverk om sommeren, men omsorga var alltid stor for de som lå på fjellet. Det var mange ting som kunne hende, og det var vanskelig å få gitt beskjed for de som var stulsjenter. De måtte gå til Sildevika, og det var langt, for å ringe til en av nabogårdene hjemme. Det var ikke strøm og telefon på Landsverk heller, så beskjeder kom ikke fort fram. Det er underlig å tenke på dette i vår tid som vi er avhengige av mobiltelefon og internett.
Livet på stulen.
Det var hardt arbeid å ligge på fjellet. Dagen starta i 5-tida. Kuene måtte melkes og komme ut på beite før sola blei for varm. Det var ofte klegg og, dyra fikk ikke ro til å beite. De begynte å skjene som vi sa. Melka måtte separeres. En fikk fløte som en laget smør av, og skumma melk som en kokte både ost og prim av. Melkebøtter og separator måtte vaskes, først i kaldt vann, så sodavann og så skylles i varmt vann igjen. Vannet måtte bæres og varmes i ei gryte på ovnen. Alle trau, kinner og ystebaljer måtte vaskes i bekken i kaldt vann. Så skylte en med kokende vann fra ei gryte på ovnen. Av og til måtte de også skylles med briskelåg. Da henta vi brisk i skogen som vi koka. Steiner blei varma i glohaugen i eisa. Steinene la vi opp i trekara og tømte låg over. Etterpå lukta kara godt og var skinnende reine. Ostene, både de hvite og brune blei forma i ystebaljer. Til det brukte vi ystekluter. De måtte kokes og skylles hver dag. Fjøset måtte måkes. Det tok lang tid, for all møkk måtte løftes på spade og kastes ut gjennom ei lita luke ganske høgt oppe på veggen.
Om kvelden måtte vi kløyve små ved å legge klart, slik at det var lett å tenne opp under gryta for å begynne å lage ost dagen etter. Først hvitost og så brunost.
Det var ikke mye fritid, for en måtte være nøyaktig når en produserte mat. Det vi ikke trengte sjøl blei solgt på en butikk vi hadde avtale med.
Far henta smør og ost hver uke. I ettertid har jeg forstått hvor slitsomt det måtte være for ham å gjøre slåtten hjemme på gården, mye blei gjort med håndkraft, og så fjelltur hver helg. Det blei jo en marsj på tilsammen 4 mil. Jeg kan likevel ikke huske at mor og far klaga. Far var en jordnær og seig arbeidskar. Mor hadde stor arbeidsglede, men var også en naturelsker. Hun likte godt å fare til skogs etter molter. Det var jeg ikke særlig glad i som barn, men jeg fulgte nå med. Mor gledet seg over fjellet og la nok ned i meg en stor kjærlighet til naturen. Hun sang ofte mange av de vakre sangene av Garborg, Jørgen Moe, Bjørnson med flere når vi ferdes i skog og mark. Hun var glad i folkelivsskildringer og førte meg inn i litteraturens verden, sjøl om vi ikke leste så mye der oppe. Hun var filosofisk anlagt og hadde mange dype tanker som hun delte med meg på disse skogsrundene og ellers når vi satt foran ovnen om kvelden. Hun hevet alltid hverdagen. Jeg kan ikke huske at noe var grått i min barndom, selv om jeg nå kan se at det måtte vært et hardt og slitsomt liv.
Den faste stulsdrifta slutta vi med i 1952. Etter den tid var det bare sauer der oppe om sommeren. Jordbruket sto nå overfor store forandringer slik som hele samfunnet ellers gjorde i etterkrigstida.
Jeg savna stulsdrifta de første somrene etterpå. Det var dødt og trist å komme opp til Horten når det ikke var folk og kuer der oppe. Jeg hadde egentlig ikke lyst. Helst ville jeg bevare de gode minnene slik jeg hadde opplevd livet som stulsjente. Stulslivet var en god ballast å ha med seg for meg, hvor jeg enn fòr. Det var noe som var ekte og jordnært som var og er godt å tenke på nå.
Stulsmat fra Horten
På Landsverk hadde vi mange kuer som kalva tidlig på våren. Derfor hadde vi mye melk som vi laga stulsmat av. Vi måtte ha med oss ”separator” fra bygda. Den sto i melkebua. Etter melkinga separerte vi. Det vil si at vi skilte melka i fløte og skumma melk.
Smør
Fløten sto og surnet og blei til rømme. Det saftige fjellbeitet gjorde rømmen ekstra fin. På Horten bruka vi stavkinne. Det var et trekar som var forholdsvis høyt, 70-80 cm, og hadde en diameter på under 20 cm. Størrelsen varierte noe. Det hørte med en rund stokk som var festa til et flatt trestykke med innhogg.
Rømmen blei tømt opp i kinna. En greip staven med begge hender og drog den opp og ned. Det gjaldt å få en god rytme i bevegelsen, som det tok tid å lære. Som barn lærte vi ei regle for å holde takten. Den var slik:
”Nikke på hue,
nikke på røv,
til hardar du kinnar,
til før fær du smør.”
Kjerninga / ”Kinninga”, tok tid, men etterhvert skilte smøret seg ut. En fikk kjernemelk og smør. Kjernemelka blei tatt vare på til primkokinga. Smøret blei tatt opp i et trau, og ”vaska” i kaldt vatn. Det vil si at en tømte over kaldt vatn, knadde og tok på nytt vatn. Slik holdt en på til all kjernemelk var ute av smøret. Da kunne en salte smøret, og kna det godt sammen. Deretter blei det lagt i holk. Det var et avlangt trekar som var tilpassa kløva. En del smør blei solgt på stulen. Resten blei frakta til bygda og solgt der. Fjellsmøret hadde ei sterk gulfarge og smaka utrolig godt.
Hvitost
Den skumma melka blei blei tømt opp i ei stor gryte som sto i eisa. En fyrte opp i kokeringen som den sto opp i, og varma melka opp til sirka 37 grader. Den kunne være litt varmere, men blei temperaturen for høy, blei osten for hard. Deretter tok en i osteløp. En bruka 1 spiseskje til 30-40 liter. Osteløpen kunne være litt forskjellig, så enkelte ganger måtte en ha mere. En måtte så sørge for at varmen var slokt i kokeringen. Deretter skulle det stå til det hadde ysta seg, som en sa. Det kunne ta ca en halv time.Så måtte en ”tvinne” til innholdet blei som surmelk. Til å tvinne brukte en ”grøttrud” som var en slags visp av tre.
Osten blei samla sammen med grøttruda, og så blei ”ystekluten” lagt rundt. Ystekluten var laget av et stoff som hette bærstrie. Ostemassa blei så løfta over i ei ”ystebalje”. Det var et gjennomhullet trekar. Resten av mysa kunne da renne ut. Osten blei pressa godt sammen, og fikk stå i ystebalja en 6-7 timer. Deretter blei ystekluten tatt av og osten lagt på ei hylle. Melkebua var luftig , så der blei osten god. Den blei frakta til bygda og lagt på hyller i stabburet. Det gikk an å spise den slik den var, men det var vanlig å lage gammelost av den.
Gammelost
Vi hadde en egen holk til å lage gammelost i. På grunn av den kraftige /”strange” lukta, kunne en ikke bruke denne holken til noe annet.
Først måtte en koke saltlake. Osten hadde ofte mugg utenpå, og blei pussa rein med ei ”tugu”, som var laga av ”tugugras” ( kråkefot), som en fant i skogen. Osten blei så lagt ned i saltlaken. Etter ei uke kunne en spise den. Til å begynne med var den mild i smaken. Etterhvert blei den ”rammere” og sterkere. Det var forskjellig hvor lenge en lot den ligge der. Gammelosten var god på nybakt brød med fjellsmør på.
Primost
Etter at osten var tatt opp skulle mysa kokes ned så en fikk primost. Først måtte en samle sammen alle småbiter av hvitosten som kunne ha blitt igjen, og nå låg på bunnen av gryta. De måtte ikke komme med i primet. Deretter fyra en opp i kokeringen og fikk mysa til å koke opp. Det var fort gjort å koke over i begynnelsen. Etterhvert fikk en mysa til å koke rolig. Da kunne en bare fyre og røre med kokespaden av og til. Det var en langvarig prosess som tok mange timer når en hadde mye melk.
Når det tykna til blei kjernemelka tilsatt, og primet kunne kokes ferdig. Etterpå måtte en ta gryta bort i fra varmen og stampe primet til det blei kaldt. Det måtte gjøres grundig og lenge. Dersom en slurva med det blei osten ”sandete”. Slikt ville ikke ei god stulsjente være bekjent av. Primosten blei forma i ystebaljer av forskjellige størrelser. Det var viktig å banke primet godt sammen, slik at det ikke blei sprekker inne i osten. Dagen etter tok en osten ut av balja og la den på hylla i melkebua. Det blei også laga noen få oster som var tilsatt fløte.
Primostene blei også frakta til bygda i kløva. En god del gikk med til husebruk. Resten blei solgt.
Rakefisk
Seint på høsten reiste mannfolka en tur på fjellet for å fiske ørret. Det var mørkt og surt på fjellet, men en fikk mye fisk i garna på ei natt, så det gikk bra. Fisken fra Dølatjønn var rød og fin i kjøttet og hadde en størrelse på rundt ei mark. Det var velegnet størrelse for rakefisk.
Fisken blei frakta hjem. Der hadde vi et stort trekjer som fisken blei salta ned i. Lage rakfisk var da som nå, en prosess som blei tatt på alvor. Fisken måtte ikke komme i berøring med jord. Det kunne utvikle seg botulisme som var en bakterie som kunne medføre dødsfall. Dette var kunnskap som hadde blitt overlevert i generasjoner.
Fisken var ferdig til jul. Hjemme smakte vi på den til økt på julaften. Jeg likte den godt alt som lita jente.